FreTo's Astrajones Biferno: Four-paws

Støttekontakt, lillebror og kranglepartner, alt i en pelsete, firepotet pakke med snute

Denne delen av siden min er dedikert min kanskje viktigste 'eiendel', skjønt jeg tviler man kan si jeg eier ham: Min fabelaktig sta vovve, FreTo's Astrajones Biferno, aka Trofast. Han er en Airedale Terrier født i -98. Han er like mye hvalp som ved millenniumsskiftet, så jeg har mine tvil på at han noengang vil bli 'voksen' - og hvertfall vil han aldri bli noen gammel og satt hund! Han er en livlig, livsglad, engasjerende kompis. Det er alltid kort vei mellom hat og kjærlighet, men han rører ved absolutt alle han møter, med en utrolig utstråling og sjarm som har fått ham unna det meste...

Livshistorien: Daltopper og bunner

Mitt første møte med Trofasts slekt (ja, faktisk!) var i Råde. Ut fra balkongstakittet stakk åtte smilende fjes ut, og få strakser etterpå var lille jeg omringet av kalde snuter i alle fasonger og pisket av fornøyde, logrende haler - det er magiske syn jeg aldri vil glemme... Familien og jeg fikk møte alle sammen, bestemoren, tanten og mammaen, i tillegg til Pumi-vennene (Pumi: en egen rase koala-liknende hunder). Trofasts mamma Astra fikk jeg altså allerede møte da hun var gravid, og etter fødselen og fremover fikk jeg sett hele kullet flere ganger. De gikk fra å se ut som små Dobermenn til Rottweilere til etterhvert... nettopp, Airer. Da jeg hentet Trofast var han såååå liiiteen... han lå i nevene til oppdretters ektemann, med en svær sløyfe rundt nakken. Han var så liten at han ikke for alt i verden kom over terskelen på badet hjemme uten hjelp. Pelsen på toppen av hodet var konstant bustete, og han hadde helt bar mage. Jeg trenger neppe si mer... han var (er!) en hjerteknuser av rang, og jeg var (er) sååå dypt, dypt, forelsket.

Alle synes vel best om sine barn, akkurat som de fleste synes best om sine dyr. At jeg elsker hunden min er derfor ikke et stort sjokk. Det som kanskje vil være litt mer overraskende er at jeg usminket vil fortelle om Trofasts dårlige sider, så vel som de gode.

Vi meldte oss på hvalpekurs med Trofast hos en eller annen av 'de beste innen feltet' - hva han heter har egentlig ikke noe å si. Vi la til side MANGE helger der vi ble innprenta masse kvasipiss om hvordan man skal dressere hunder og ikke, og at i Fredrikstad - GUD så dårlige de er der (samme skittkastingen opplevde jeg i Fredrikstad, så.. obviously.. they had some issues..). Uansett. Vi møtte opp på timene og gikk rundt og rundt og opp og ned og rundt omkring i minus vettafaen-hvor-mange-minus-men-altfor-mange og gjorde alt for å få en smule oppmerksomhet fra den unge herremannen. Lang historie kort: Etter å ha prøvd alle mulige teknikker i samtlige hangarer der nede, spyttet alt fra kattefôr til tørket lever (nei, det smaker ikke godt, og vitsen er å få hunden til å se opp på deg for å 'ta kontakt'), fikk jeg vite hunden min praktisk talt var umulig med mindre jeg fikk ham kastrert, og at selv da ville han neppe bli noe tilnærmet lydig. Han var en 'problemhund'. Jeg ble pissforbanna og ønsket dem diplomatisk dit pepperen gror.

Jeg gikk flere kurs. Etterhvert ga resten av familien opp, men sta som jeg er, holdt jeg på, og fortsatte, og fortsatte, og fortsatte... og siden samtlige kurs ga ham opp og ville kastrere ham, fortsatte jeg på egen hånd, og først da oppnådde jeg vel noe som helst.

Problemet med Trofast er ikke at han ikke er lydig, at han ikke hører, at han er dum eller noe sånn. Nei nei. Poenget er, hunden er smart. Han er selektiv. Han hører helt fint, og han kommer han! Men i sitt tempo, for hva er vel vitsen med å stresse? Man kan jo både løpe motsatt retning av der Mia er og komme dit Mia er - bare litt etterpå. Akkurat som ethvert intelligent, selvstendig vesen, gjør han sine valg, og selv om jeg ikke alltid er like fornøyd over de han gjør.. så.. vel.. jeg hadde ikke likt det om han plutselig ble en maskin og superlydig, skjønt litt lydighet kunne kommet greit med av og til.

Besteste beste

Trofast passer på meg. Han godkjenner vennene mine og de menneskene jeg omgås. Liker han de ikke, så.. vel, han sier fra på en diplomatisk måte. Han beskytter meg mot all verdens farer. Graden av fare spiller ingen rolle. Er det en øksemorder eller en bie... Same shit. Han lever opp til navnet sitt og er trofast så det holder. Han legger seg aldri før jeg legger meg, og ligger våken og venter på meg hjemme om jeg er ute. Han hilser meg som en helt hver gang jeg kommer hjem, han vet akkurat når jeg trenger en klem (jepp, hunden klemmer. Han legger hodet på skulderen min, og jeg legger mitt på hans. Og nei, eventuelle forståsegpåere: Det har IKKE noe med dominans å gjøre), og han deler mer enn gjerne maten sin med meg. Han er så søøøt... <3 Til gjengjeld vokter jeg ham med mitt liv. Nåde den hunden som tar yppingen hans alvorlig! :P